hits

Christine Drage

- www.christinedrage.blogg.no -

Et panikkanfall og en baby

  • 04.01.2017, 20:03

"Frst gjr det vondt i brystet, fr jeg kjenner smerten i resten av kroppen. Pusten blir tyngre og tyngre og det gr et sekund fr det gr opp for meg at jeg ligger p gulvet. Noe rykker til meg i foten. Mens jeg hiver etter pusten og kjenner trene presse seg p ser jeg datteren min som febrilsk prver klatre opp p fanget mitt. Jeg gisper og begynner grte. Eller egentlig hulker jeg, det er ikke lett grte nr man sliter med puste. Jeg trekker datteren min p 10 mneder bort til meg og prver i panikk og forteller henne at alt gr bra. I stedet for ord kommer det bare noen desperate lyder ut, som kveles i det yeblikket jeg prver si dem. Datteren min smiler og vifter med armene, hun forstr ikke alvoret i situasjonen. Vi er alene og jeg kjenner at det blir vanskeligere puste. Hvorfor sitter jeg p gulvet egentlig? Falt jeg? Ja det m jeg ha gjort for det verker i hele kroppen. Mest i brystet. Har jeg et hjerte infarkt? Er det slik det fles? I panikk prver jeg lfte datteren min opp for underske om jeg kan ha skadet henne. Hun smiler og virker relativt fornyd over at jeg sitter p gulvet med henne. For jeg kan ikke sitte p gulvet, ikke egentlig. Ingen sr eller merker. Om jeg hadde falt over henne, kunne hun ha blitt alvorlig skadet. Panikken stiger og jeg fler meg ikke som et menneske lenger. Babyen settes ned p gulvet igjen, og jeg prver reise meg opp. Et sjokk av smerter skyter igjennom ryggen og nedover i hyre fot. Bekkenet har lsnet. Jeg setter meg tilbake i den originale stillingen og grten blir mer og mer desperat. Hodet kjennes som om det skal eksplodere av angst, samtidig som kroppen min har mistet all kontroll.

Det gr en liten stund fr jeg klarer tenke ut hva jeg skal gjre. Hjelp, vi trenger hjelp. Med tkete yne kikker jeg rundt om i rommet p jakt etter mobilen. Babyen er p vei bort i vannsklen til hunden, og jeg er ndt til slepe meg selv bortover gulvet for f tak i benet hennes. Jeg drar henne bortover gulvet som om hun skulle ha vrt en vaskeklut og hun ler. Dette var en gy lek. Hun prver krype vekk fra meg igjen og jeg er ndt til holde henne fast i foten. Hvor er den jvla mobilen? Jeg hikster og hiver etter pusten. Med den ene hnden rundt foten til babyen sleper jeg oss bort til sofaen hvor jeg ser mobilen ligger. Jeg fr tak i mobilen, men ser nesten ingen ting igjennom tkete yne. Et bannord, to banneord og et lite skrik. Jeg prver gnikke ynene mine klare og ser fortvilt bort p datteren min. Hun sitter n fint og ser forundret bort p meg. Skjnner fremdeles ikke hva det er som feiler mamma. Jeg skjnner det ikke selv. Forsiktig lfter jeg henne opp p fanget og kysser henne gjentatte ganger p bakhodet, trekker inn lukten hennes. Det hjelper litt og jeg fr samlet meg nok til at jeg kan bla igjennom kontaktpersonene p mobilen. Pappa. Jeg presser ring og prver kontrollere pusten min slik at stemmen skal bli roligere. Pip, pip, pip. Ingen svar. Etter noe som fltes som en evighet legger jeg p mobilen. Babyen har slitt seg lst fra fanget mitt og kryper rundt p gulvet p jakt etter en leke. Trene triller og det gjr vondt i brystet. Jeg slr til meg selv og tenker gjentatte ganger at jeg m ta meg sammen, men det hjelper ikke. ynene er blitt for uklare til at jeg klarer lete frem ett nytt nummer ringe, s jeg prver det samme en gang til. Pip, pip, pip. Hallo?. Endelig et svar. Jeg hiver etter pusten og prver fortelle hva som er skjedd. Det som kommer ut er mindre enn en setning, bare ord som tilsammen kan gi en halv mening. Hjelp, vondt, hjerteinfarkt, hent mamma, jobb. Hva jeg egentlig sa husker jeg ikke, men svaret var at han kommer. Han kommer. Det kommer noen, vi er ikke alene.

Uvitende om hva tiden er og hvor mange minutter det har gtt sitter jeg p gulvet og hikster. Grten er blitt roligere, men det er fremdeles veldig vanskelig puste. Jeg er svimmel og kvalm. Det gjr vondt vre p gulvet, men jeg er for svak til komme meg opp p egenhnd. Hunden kommer, og hunden gr. Skjnner heller ikke hva det er som skjer. Den lille jenten min begynner om smtt bli utlmodig. Dette var visst ikke s gy likevel. Hun kryper opp til meg og drar meg i hret. Litt sutring og mer klaging. Helt utmattet og ute av stand til gjre noe annet, tar jeg henne opp p fanget og prver roe bde meg selv og henne. Det gjr vondt i brystet og smerten har gtt over til venstre skulder. Samtidig kjenner jeg at kvalmen sprer seg og jeg fr brekninger. Babyen m ned igjen p gulvet og jeg snur meg rundt akkurat i tide, slik at jeg spyr p gulvet i stedet for p meg selv. Trene kommer tilbake. Flere brekninger, mer spy og en liten baby.  Hun hadde oppdaget at det var kommet noe nytt p gulvet, og som en selvflge for en liten baby mtte dette utforskes. To sm armer som plasket i spy. Jeg hylte og dyttet henne vekk fra spyet. Mitt spy. Alt mens jeg febrilsk hikstet og hev etter pusten. Papir, hvor har vi papir? P kjkkenet, men det er for langt borte og for hyt oppe. Jeg klarte ikke reise meg. Babyen kommer tilbake i full fart, og skal s absolutt bort til dette nye klisset p gulvet. Ogs m hun opp p fanget igjen. Jeg prver trke av genseren hennes p min egen, i mangel p noe mer effektivt. N er jeg ndt til holde henne fast slik at hun ikke ruller rundt i spyet mitt. Tiden gr og jeg hiver etter pusten. Det gjr vondt i brystet, i skulderen og i bekkenet. Babyen grter og vil ned p gulvet. Jeg grter.

Dren blir smelt opp og inn kommer min mor. Jeg dytter babyen bort og hun blir lftet opp. Noen ord blir forvekslet, men jeg har ikke kontroll over meg selv lengre. Baby, spy, bytte klr og mat. Datteren min blir tatt hnd om og jeg klarer s vidt roe meg litt. Grten stopper opp, men jeg hiver fremdeles etter pusten. Luft, det er for lite luft i rommet. Min far og samboeren hans kommer inn, og ambulansen blir ringt. Som om jeg sakte men sikkert ble kvelt av min egen eksistens, hiver jeg etter pusten. Med en hnd p brystet prvde jeg sette meg bedre til rette, men det gjorde vondt. Hele kroppen min verket. Mitt oppi alt kaoset tenkte jeg at jeg sikkert s forferdelig ut. Jeg prver trke ynene og konsentrerte meg om puste roligere. Utrolig nok hjalp det tenke p at jeg sikkert s ut som tidenes drittunge her jeg satt p gulvet ved siden av mitt egent spy. Enda litt roligere, men fremdeles ute av stand til f med meg alt som skjedde. Plutselig snakket jeg med en dame p telefonen. Hjelpepleier tror jeg hun sa. Hun snakket beroligende og prvde f meg til fortelle hva som var skjedd. Jeg gjorde mitt beste til forklare alt. Du m puste, pust roligere, sa hun. Jeg blir sur og sier noe om at jeg ikke fr puste. Du hyperventilerer, sier hun.  Mobilen skyver jeg ifra meg og to hender hjelper meg opp fra gulvet. Smerte. Den intense smerten som kommer nr bekkenet er lsnet. Et lite hyl slippes ut mens jeg blir plassert i en overfylt sofa. Tepper, puter, baby leker og klr. Sofaen flyter over med ting som jeg ikke har hatt energi til rydde vekk. Den intense smerten i ryggen spilte ogs inn p f pusten min til roe seg ned. N fikk jeg et annet problem tenke p. Jeg puster tungt, men det fltes ikke lengre ut som om jeg ble kvelt.

Inn kommer det to ambulansesjfrer. En mann og en kvinne. Igjen blir jeg spurt om hva som har skjedd. Jeg vet ikke, men prver fortelle det enda en gang. Denne gangen med litt flere ord og litt mer forstelse. Armen blir brettet opp og blodtrykket blir mlt. Samtidig mater foreldrene mine datteren min mens Barne-Tv str p i bakgrunnen. Teletubbiene hopper fornyd rundt p Tv-skjermen og synger p et uforstelig sprk. Samisk tror jeg det er, synet mitt er fremdeles for uklart til at jeg klarer lese underteksten. Blodtrykket var hyere enn det burde vre, og et apparat som skal mle hjertet blir hentet frem. Imens alt dette skjer og jeg fr festet p meg noen lapper og ledninger rundt brystet kjenner jeg at pusten blir roligere og roligere. Teletubbiene danser i bakgrunnen, og sakte blir angsten byttet ut med en sterk flelse av fortvilelse. Jeg er ikke lengre redd, bare veldig lei meg og fortvilet over at det ikke er jeg som mater barnet mitt. Ingen synlige problemer med hjertet, sier mannen mens han leser av et papir som kom ut av maskinen. De snakker litt sammen og tiden gr mens jeg sitter i sofaen og fler meg som en idiot. Det gjr fremdeles vondt i brystet, men n er det smertene i skulderen og i bekkenet som er verst. Det blir bestemt at jeg skal vre med i sykebilen inn til legevakten for en ekstra sjekk. Min mor sier noe om at jeg burde bli lagt inn slik at jeg fr sove. Sove? Det har jeg ikke kunnet p 10 mneder. Ikke vil jeg vre vekke fra barnet mitt heller, det trr jeg ikke. Kanskje mer for min egen del enn for hennes. S skjer alt fort og plutselig er vi p vei ned trappen. Jeg halter med stokkene mine og blir hjulpet inn i sykebilen. Derfra gikk alt egentlig relativt fort og greit. Inn til legevakt. Snakke med sykepleier. Snakke med lege. Ingen hjerteinfarkt, men du har nok sltt deg og hatt et panikkanfall. Jeg mumler noe om at det fremdeles gjr vondt i skulderen. Sikkert bare krampe og muskelsmerter, slik kan ikke alltid forklares. Jeg fler meg enda dummere, og ser for det meste ned p hendene mine som plutselig ble fryktelig interessante. Legen fortsetter snakke og sier noe om at jeg kanskje burde ske hjelp om jeg synes det er vanskelig ta meg av barnet. Noe om at det er vanskelig vre alenemor. I det yeblikket smiler jeg for frste gang under hele episoden. Helst vil jeg bryte ut i latter og dunke hodet mitt inn i veggen. Jeg klarer holde masken delvis p plass og mumler frem et lite, ja takk for tipset.

S var det hjem igjen til familien. Jeg flte meg tom p innsiden, delagt. Alt hadde skjedd relativt fort og jeg var heldig som kom raskt til med alt p legevakten. P veien opp trappene hjemme fler jeg meg som et mislykket menneske, men verst av alt fler jeg meg som en mislykket mor."


Dette var i gr. Min mor tok natten med datteren min frste gang siden jeg fikk henne , og jeg fikk sovet ut. I dag har hun vrt hos min far og samboeren hans og hatt det veldig kjekt. Jeg har lagt i sengen store deler av dagen for slappe av, og n sitter jeg her p bloggen som jeg egentlig har vrt veldig lite aktiv p de siste mnedene. Hvorfor skriver jeg dette egentlig? Noe s personlig som setter meg i en ekstremt srbar situasjon. Delvis for fortelle en bit av min historie, i hp om at den skal n ut til de riktige menneskene som kan hjelpe. Delvis med et lite nske om at det skal n ut til barnefaren slik at han kan f fle p skyldflelse. Og delvis for at jeg skal ha et sted skrive ned tankene mine. Det er for mange av dem i hodet, og for f personer jeg kan snakke med.

Ja, livet som alenemor er hardt. Livet som en kronisk syk alenemor er p den andre siden nrmest umulig. Siden jeg ble gravid har jeg hatt bekkenlsning, og etter fdselen ble det klart at jeg har en revmatisk betennelse og at situasjonen er kronisk. I tillegg har jeg fibromyalgi og sacroileitt. Det vre alene om ansvaret med en liten jente har vrt ekstremt vanskelig, og det siste ret har handlet mer om overleve enn leve. Dette var mitt frste panikkanfall og mest sannsynlig kroppens mte si ifra. Med 4-5 timers svn per natt, en aktiv liten jente, hund, sykdom og ansvar har ikke hverdagen vrt lett. Jeg har spurt om hjelp fra flere helsetjenester og ulike personer, men det er vanskelig bli tatt serist. S n hper jeg egentlig at de rette personene vil lese dette.

#mamma #baby #alenemor #familie #barn #hjelp #kronisksyk #bekkenlsning 

 

11 Kommentarer

Dette var veldig sterkt lese... Har selv en snn p 10 mneder, er ikke alene, og er frisk, men kjenner p den flelsen av ikke strekke til.. S da tenker jeg p hvor vanskelig din situasjon er.. Sender masse lykkenskninger!

Christine Drage

04.01.2017 kl. 21:33
Renates lille mamma -og slankehjrne: Tusen takk Renate, det setter jeg pris p!

Victoria Larsen

04.01.2017 kl. 22:06
Jeg hper du fr en fin kveld :-)

spisogspar

05.01.2017 kl. 00:02
Ja dette hres tft ut! Ikke greit vre alene om alt! Hper det vil g bedre for deg <3<3<3

Christine Drage

05.01.2017 kl. 12:53
spisogspar: Tusen takk, det gr i hvert fall i riktig retning <3

- Benedikte

05.01.2017 kl. 00:28
Uff.. Ja dette var ikke lett lese. Jeg lever meg inn i situasjonen. Har opplevd panikkangst selv, men i tillegg ha vondt i bekkene m jo vre jvlig. Det er ingen grunn til skam, la noen passe p lille jenta di et lite dgn eller to, just as u know <3 men jeg skjnner du flte deg misslykka. Men du ER ikke misslykka. Det er nettopp det som er s bra! St p ditt og purr p hjelp fra folk/helsetjenesten. Det kommer gjennom til slutt.. Luft er noe som hjelper utrolig mye p meg nr jeg fr panikkangst. Men det er rart det der.. Pluuutselig bare kicker det inn uten at man fr med seg hvorfor :-(

Christine Drage

05.01.2017 kl. 12:50
- Benedikte: Tusen takk for det! Det har vrt et par tunge dager men vi skal nok f det til g rundt p et vis...

Lise vrebe

05.01.2017 kl. 10:35
❤❤

Hpar det gr bedre med deg

Christine Drage

05.01.2017 kl. 12:51
Lise vrebe: Tusen takk <3

Marianne

05.01.2017 kl. 12:40
h, kjre gode deg! Dette var ikke noe hyggelig lese :( For en utrolig ekkel opplevelse! Jeg klarer ikke helt sitte meg inn i situasjonen din, men jeg kan forst hvor hardt det m vre for deg vre alene med jenten din! Jeg har dager hvor jeg ogs synes alt er veldig tungt, og det til tross for at pappaen er veldig flink delta i alt hjemme, i tillegg til at vi begge fr avslastning nr lille er i bhg... S jeg kan ikke forst hvor hardt det m vre for deg som er alene om det, og i tillegg til alt dette opp det hele :/ Jeg sender deg en stor klem <3 nsker du noen snakke med er det bare sende meg en melding <3

Christine Drage

05.01.2017 kl. 12:52
Marianne: Tusen takk Marianne <3 Jeg krysser fingrene for at hverdagen skal bli litt enklere, n som min begynner i barnehagen ogs! Vi m jo bare f det til p ett vis... <3

Skriv en ny kommentar

Om meg

Christine Drage

Velkommen til min livsstilsblogg! Jeg er en kvinne p 23 r som er over gjennomsnittet interessert i kosthold og trening. Her p bloggen vil jeg dele hverdagen min med dere som en alenemor med flere kroniske sykdommer, dele treningstips, oppskrifter og forhpentligvis vise og motivere til en riktig livsstil.

Sk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no