I det siste har jeg følt mye på at det å være funksjonshemmet og gammel er mye av det samme. Ting vi enkelt kunne gjøre før, føles mye tyngre å gjøre nå. Som for eksempel en handletur på butikken. Selv om vår matbutikk ligger bokstavlig talt 100 meter fra utgangen av blokken, så er jeg helt utslitt når jeg har vært og handlet. Mye av den grunnen skyldes nok at vi bor i tredje etasje uten heis, men det å bære poser på mer en 1 kg sliter også fryktelig mye på ryggen for en med bekkenløsning.

Noe av det jeg husker best med mine besteforeldre var at jeg syntes de var så kjedelige og gamle. De har på en måte alltid vært gamle. Det er vanskelig å forestille seg dem som unge, friske og raske mennesker som en gang arbeidet dag og natt for livets opphold. Selv om jeg vet at de bodde på en gård og drev med gårdsarbeid, så husker jeg dem som de to eldre familiemedlemmene våre som bodde i en gammeldags leilighet og som likte å spille kinasjakk.
Ikke forstå meg feil, jeg er utrolig glad i mine besteforeldre og jeg var helt knust når hver og en av dem døde. Det jeg mener å få frem er at jeg som 11-12 + år synes det var kjedelig å besøke besteforeldrene mine annenhver søndag, siden det eneste vi gjorde var å spise, snakke og spille spill. Nå er jeg havnet i den situasjonen hvor det er stort sett det eneste jeg klarer å gjøre selv, og dermed forstår jeg bedre hvor mye de gledet seg til hver og en av de besøkene fra oss. For dem var det alt for sjeldent at vi kom på besøk, selv om det for oss føltes som om tiden fløy.
Når man sitter hjemme alene uten mye å gjøre på så går tiden sakte, og vi ønsker oss noen å konversere med. Nå har jeg fryktelig dårlig samvittighet ovenfor min mormor som ble sittende alene de siste årene etter at min morfar døde. Selv om vi kom på besøk omtrent en gang i uken og av og til mer, er det ikke nok for en person som ikke har annet enn TV å underholde seg med. Det er vanskelig å sitte seg inn i en slik situasjon før man har havnet i den selv, men selv om en person ikke klarer å finne på mange ting, så betyr det ikke alltid at personen ikke vil.
De gangene vi tok min mormor med oss ut for å spise middag eller for å hjelpe henne med et ærend (før hun ble for dårlig til å dra ut av leiligheten), satt hun alltid klar flere timer enn hva vi hadde avtalt. Hun satt alltid klar i gangen med alle klærne på, krykkene ved sin side og ventet på at dørklokken skulle ringe. Selv om vi kom både 10 og 15 minutter før avtalt tid, så sa hun alltid noe slik som "Endelig er dere her", eller "Å jeg trodde kanskje dere ikke ville komme i dag likevel". For vi kom aldri raskt nok. De gangene hun sa "Det er så lenge siden sist", og det bare hadde gått en uke, så tenkte jeg at nå roter hun igjen. Eller at hun alltid måtte klage på oss. Nå skjønner jeg at hun ikke klaget, men at hun oppriktig følte at det var lenge siden sist. For det gjør man, når det går en uke mellom hver gang man har noen å snakke med.
Nå har jeg det heldigvis ikke på langt nær så gale som det, siden vi tross alt bor med min mor og jeg har henne å snakke med nesten hver dag. Men hadde det ikke vært for henne hadde jeg kanskje sett bestevennene mine en gang i måneden og hatt det ganske ensomt. Jeg er evig takknemlig for at vi får bo med min mor, ikke bare på grunn av all hjelpen jeg får av henne, men først og fremst det selskapet som kommer ved å bo sammen med et annet menneske. Det er utrolig ensomt å være alene, og uansett om det så er en tenåring eller en pensjonist så er det ingen som liker å være alene over lengre perioder.
Denne helgen er min mor i Tyskland på en liten mini ferie, noe som jeg absolutt unner henne. Hun har stilt opp så mye for oss at jeg unner henne en pause, men uten henne kjennes leiligheten ekstra tom ut! Det er noe som mangler, og jeg merker det godt på både babyen og hunden også. At de føler det samme. Det er nok de to som kommer til å få det tøffest når vi en gang flytter ut i egen leilighet (hvis jeg bare kan bli frisk først).
Jeg har det kjempe kjekt sammen med datteren min og elsker å være med henne, men til syvende og sist er hun en baby som ikke klarer å finne på så mye enda. Det blir noe annet om 2-3 år når vi kan finne på aktiviteter og leke mer sammen. Men akkurat nå så føler jeg meg som en eldre person og gleder meg til hvert eneste besøk vi kan få. Jeg skjønner at det for friske og unge mennesker ikke er så kjekt å komme på "syke besøk", men for de som har venner som sliter eller besteforeldre som begynner å bli gamle så burde det altså prioriteres.

Det jeg vil få frem med dette innlegget er at det er viktig å ta vare på de vi har rundt oss, og gi oppmerksomhet til de eldre i familien. Selv om mine foreldre er relativt oppegående fremdeles og unge besteforeldre, så kommer jeg og den lille datteren min til å tilbringe mye tid sammen med dem både nå og når hun blir større. For de kommer ikke til å være til stedet for alltid, og når vi ikke lengre har muligheten til å besøke dem kommer vi til å angre på det.
#mammablogg #baby #familie #eldre #gammel #pensjonister #bekkenløsning #pelvicpain #funksjonshemmet