Christine Drage

www.christinedrage.blogg.no

Et panikkanfall og en baby

"Først gjør det vondt i brystet, før jeg kjenner smerten i resten av kroppen. Pusten blir tyngre og tyngre og det går et sekund før det går opp for meg at jeg ligger på gulvet. Noe rykker til meg i foten. Mens jeg hiver etter pusten og kjenner tårene presse seg på ser jeg datteren min som febrilsk prøver å klatre opp på fanget mitt. Jeg gisper og begynner å gråte. Eller egentlig hulker jeg, det er ikke lett å gråte når man sliter med å puste. Jeg trekker datteren min på 10 måneder bort til meg og prøver i panikk og forteller henne at alt går bra. I stedet for ord kommer det bare noen desperate lyder ut, som kveles i det øyeblikket jeg prøver å si dem. Datteren min smiler og vifter med armene, hun forstår ikke alvoret i situasjonen. Vi er alene og jeg kjenner at det blir vanskeligere å puste. Hvorfor sitter jeg på gulvet egentlig? Falt jeg? Ja det må jeg ha gjort for det verker i hele kroppen. Mest i brystet. Har jeg et hjerte infarkt? Er det slik det føles? I panikk prøver jeg å løfte datteren min opp for å undersøke om jeg kan ha skadet henne. Hun smiler og virker relativt fornøyd over at jeg sitter på gulvet med henne. For jeg kan ikke sitte på gulvet, ikke egentlig. Ingen sår eller merker. Om jeg hadde falt over henne, kunne hun ha blitt alvorlig skadet. Panikken stiger og jeg føler meg ikke som et menneske lenger. Babyen settes ned på gulvet igjen, og jeg prøver å reise meg opp. Et sjokk av smerter skyter igjennom ryggen og nedover i høyre fot. Bekkenet har løsnet. Jeg setter meg tilbake i den originale stillingen og gråten blir mer og mer desperat. Hodet kjennes som om det skal eksplodere av angst, samtidig som kroppen min har mistet all kontroll.

Det går en liten stund før jeg klarer å tenke ut hva jeg skal gjøre. Hjelp, vi trenger hjelp. Med tåkete øyne kikker jeg rundt om i rommet på jakt etter mobilen. Babyen er på vei bort i vannskålen til hunden, og jeg er nødt til å slepe meg selv bortover gulvet for å få tak i benet hennes. Jeg drar henne bortover gulvet som om hun skulle ha vært en vaskeklut og hun ler. Dette var en gøy lek. Hun prøver å krype vekk fra meg igjen og jeg er nødt til å holde henne fast i foten. Hvor er den jævla mobilen? Jeg hikster og hiver etter pusten. Med den ene hånden rundt foten til babyen sleper jeg oss bort til sofaen hvor jeg ser mobilen ligger. Jeg får tak i mobilen, men ser nesten ingen ting igjennom tåkete øyne. Et bannord, to banneord og et lite skrik. Jeg prøver å gnikke øynene mine klare og ser fortvilt bort på datteren min. Hun sitter nå fint og ser forundret bort på meg. Skjønner fremdeles ikke hva det er som feiler mamma. Jeg skjønner det ikke selv. Forsiktig løfter jeg henne opp på fanget og kysser henne gjentatte ganger på bakhodet, trekker inn lukten hennes. Det hjelper litt og jeg får samlet meg nok til at jeg kan bla igjennom kontaktpersonene på mobilen. Pappa. Jeg presser ring og prøver å kontrollere pusten min slik at stemmen skal bli roligere. Pip, pip, pip. Ingen svar. Etter noe som føltes som en evighet legger jeg på mobilen. Babyen har slitt seg løst fra fanget mitt og kryper rundt på gulvet på jakt etter en leke. Tårene triller og det gjør vondt i brystet. Jeg slår til meg selv og tenker gjentatte ganger at jeg må ta meg sammen, men det hjelper ikke. Øynene er blitt for uklare til at jeg klarer å lete frem ett nytt nummer å ringe, så jeg prøver det samme en gang til. Pip, pip, pip. «Hallo?». Endelig et svar. Jeg hiver etter pusten og prøver å fortelle hva som er skjedd. Det som kommer ut er mindre enn en setning, bare ord som tilsammen kan gi en halv mening. Hjelp, vondt, hjerteinfarkt, hent mamma, jobb. Hva jeg egentlig sa husker jeg ikke, men svaret var at han kommer. Han kommer. Det kommer noen, vi er ikke alene.

Uvitende om hva tiden er og hvor mange minutter det har gått sitter jeg på gulvet og hikster. Gråten er blitt roligere, men det er fremdeles veldig vanskelig å puste. Jeg er svimmel og kvalm. Det gjør vondt å være på gulvet, men jeg er for svak til å komme meg opp på egenhånd. Hunden kommer, og hunden går. Skjønner heller ikke hva det er som skjer. Den lille jenten min begynner om smått å bli utålmodig. Dette var visst ikke så gøy likevel. Hun kryper opp til meg og drar meg i håret. Litt sutring og mer klaging. Helt utmattet og ute av stand til å gjøre noe annet, tar jeg henne opp på fanget og prøver å roe både meg selv og henne. Det gjør vondt i brystet og smerten har gått over til venstre skulder. Samtidig kjenner jeg at kvalmen sprer seg og jeg får brekninger. Babyen må ned igjen på gulvet og jeg snur meg rundt akkurat i tide, slik at jeg spyr på gulvet i stedet for på meg selv. Tårene kommer tilbake. Flere brekninger, mer spy og en liten baby.  Hun hadde oppdaget at det var kommet noe nytt på gulvet, og som en selvfølge for en liten baby måtte dette utforskes. To små armer som plasket i spy. Jeg hylte og dyttet henne vekk fra spyet. Mitt spy. Alt mens jeg febrilsk hikstet og hev etter pusten. Papir, hvor har vi papir? På kjøkkenet, men det er for langt borte og for høyt oppe. Jeg klarte ikke reise meg. Babyen kommer tilbake i full fart, og skal så absolutt bort til dette nye klisset på gulvet. Også må hun opp på fanget igjen. Jeg prøver å tørke av genseren hennes på min egen, i mangel på noe mer effektivt. Nå er jeg nødt til å holde henne fast slik at hun ikke ruller rundt i spyet mitt. Tiden går og jeg hiver etter pusten. Det gjør vondt i brystet, i skulderen og i bekkenet. Babyen gråter og vil ned på gulvet. Jeg gråter.

Døren blir smelt opp og inn kommer min mor. Jeg dytter babyen bort og hun blir løftet opp. Noen ord blir forvekslet, men jeg har ikke kontroll over meg selv lengre. Baby, spy, bytte klær og mat. Datteren min blir tatt hånd om og jeg klarer så vidt å roe meg litt. Gråten stopper opp, men jeg hiver fremdeles etter pusten. Luft, det er for lite luft i rommet. Min far og samboeren hans kommer inn, og ambulansen blir ringt. Som om jeg sakte men sikkert ble kvelt av min egen eksistens, hiver jeg etter pusten. Med en hånd på brystet prøvde jeg å sette meg bedre til rette, men det gjorde vondt. Hele kroppen min verket. Mitt oppi alt kaoset tenkte jeg at jeg sikkert så forferdelig ut. Jeg prøver å tørke øynene og konsentrerte meg om å puste roligere. Utrolig nok hjalp det å tenke på at jeg sikkert så ut som tidenes drittunge her jeg satt på gulvet ved siden av mitt egent spy. Enda litt roligere, men fremdeles ute av stand til å få med meg alt som skjedde. Plutselig snakket jeg med en dame på telefonen. Hjelpepleier tror jeg hun sa. Hun snakket beroligende og prøvde å få meg til å fortelle hva som var skjedd. Jeg gjorde mitt beste til å forklare alt. «Du må puste, pust roligere,» sa hun. Jeg blir sur og sier noe om at jeg ikke får puste. «Du hyperventilerer», sier hun.  Mobilen skyver jeg ifra meg og to hender hjelper meg opp fra gulvet. Smerte. Den intense smerten som kommer når bekkenet er løsnet. Et lite hyl slippes ut mens jeg blir plassert i en overfylt sofa. Tepper, puter, baby leker og klær. Sofaen flyter over med ting som jeg ikke har hatt energi til å rydde vekk. Den intense smerten i ryggen spilte også inn på å få pusten min til å roe seg ned. Nå fikk jeg et annet problem å tenke på. Jeg puster tungt, men det føltes ikke lengre ut som om jeg ble kvelt.

Inn kommer det to ambulansesjåfører. En mann og en kvinne. Igjen blir jeg spurt om hva som har skjedd. Jeg vet ikke, men prøver å fortelle det enda en gang. Denne gangen med litt flere ord og litt mer forståelse. Armen blir brettet opp og blodtrykket blir målt. Samtidig mater foreldrene mine datteren min mens Barne-Tv står på i bakgrunnen. Teletubbiene hopper fornøyd rundt på Tv-skjermen og synger på et uforståelig språk. Samisk tror jeg det er, synet mitt er fremdeles for uklart til at jeg klarer å lese underteksten. Blodtrykket var høyere enn det burde være, og et apparat som skal måle hjertet blir hentet frem. Imens alt dette skjer og jeg får festet på meg noen lapper og ledninger rundt brystet kjenner jeg at pusten blir roligere og roligere. Teletubbiene danser i bakgrunnen, og sakte blir angsten byttet ut med en sterk følelse av fortvilelse. Jeg er ikke lengre redd, bare veldig lei meg og fortvilet over at det ikke er jeg som mater barnet mitt. «Ingen synlige problemer med hjertet,» sier mannen mens han leser av et papir som kom ut av maskinen. De snakker litt sammen og tiden går mens jeg sitter i sofaen og føler meg som en idiot. Det gjør fremdeles vondt i brystet, men nå er det smertene i skulderen og i bekkenet som er verst. Det blir bestemt at jeg skal være med i sykebilen inn til legevakten for en ekstra sjekk. Min mor sier noe om at jeg burde bli lagt inn slik at jeg får sove. Sove? Det har jeg ikke kunnet på 10 måneder. Ikke vil jeg være vekke fra barnet mitt heller, det tørr jeg ikke. Kanskje mer for min egen del enn for hennes. Så skjer alt fort og plutselig er vi på vei ned trappen. Jeg halter med stokkene mine og blir hjulpet inn i sykebilen. Derfra gikk alt egentlig relativt fort og greit. Inn til legevakt. Snakke med sykepleier. Snakke med lege. «Ingen hjerteinfarkt, men du har nok slått deg og hatt et panikkanfall». Jeg mumler noe om at det fremdeles gjør vondt i skulderen. «Sikkert bare krampe og muskelsmerter, slik kan ikke alltid forklares». Jeg føler meg enda dummere, og ser for det meste ned på hendene mine som plutselig ble fryktelig interessante. Legen fortsetter å snakke og sier noe om at jeg kanskje burde søke hjelp om jeg synes det er vanskelig å ta meg av barnet. Noe om at det er vanskelig å være alenemor. I det øyeblikket smiler jeg for første gang under hele episoden. Helst vil jeg bryte ut i latter og dunke hodet mitt inn i veggen. Jeg klarer å holde masken delvis på plass og mumler frem et lite, «ja takk for tipset».

Så var det hjem igjen til familien. Jeg følte meg tom på innsiden, ødelagt. Alt hadde skjedd relativt fort og jeg var heldig som kom raskt til med alt på legevakten. På veien opp trappene hjemme føler jeg meg som et mislykket menneske, men verst av alt føler jeg meg som en mislykket mor."


Dette var i går. Min mor tok natten med datteren min første gang siden jeg fikk henne , og jeg fikk sovet ut. I dag har hun vært hos min far og samboeren hans og hatt det veldig kjekt. Jeg har lagt i sengen store deler av dagen for å slappe av, og nå sitter jeg her på bloggen som jeg egentlig har vært veldig lite aktiv på de siste månedene. Hvorfor skriver jeg dette egentlig? Noe så personlig som setter meg i en ekstremt sårbar situasjon. Delvis for å fortelle en bit av min historie, i håp om at den skal nå ut til de riktige menneskene som kan hjelpe. Delvis med et lite ønske om at det skal nå ut til barnefaren slik at han kan få føle på skyldfølelse. Og delvis for at jeg skal ha et sted å skrive ned tankene mine. Det er for mange av dem i hodet, og for få personer jeg kan snakke med.

Ja, livet som alenemor er hardt. Livet som en kronisk syk alenemor er på den andre siden nærmest umulig. Siden jeg ble gravid har jeg hatt bekkenløsning, og etter fødselen ble det klart at jeg har en revmatisk betennelse og at situasjonen er kronisk. I tillegg har jeg fibromyalgi og sacroileitt. Det å være alene om ansvaret med en liten jente har vært ekstremt vanskelig, og det siste året har handlet mer om å overleve enn å leve. Dette var mitt første panikkanfall og mest sannsynlig kroppens måte å si ifra. Med 4-5 timers søvn per natt, en aktiv liten jente, hund, sykdom og ansvar har ikke hverdagen vært lett. Jeg har spurt om hjelp fra flere helsetjenester og ulike personer, men det er vanskelig å bli tatt seriøst. Så nå håper jeg egentlig at de rette personene vil lese dette.

#mamma #baby #alenemor #familie #barn #hjelp #kronisksyk #bekkenløsning 

 

Goodbye 2016

Roses are red, and violets are blue, 2016 was shit, and this is the truth. I've felt more pain than the years before, I have shed more tears and cried much more. I got stranded alone with a baby yet to come, with a back so bad I could barley walk. After birth I got crippled and new challenges came, I was a mother but I would never be the same.

Trough all the pain and the heartbreak I found my own voice, I gave birth to a baby and this was my choice. I knew I'd be alone and that the path would not be easy.

I lost some friends and I lost a lover, but what I gained was so much better than the other. I got my baby girl and she is truly fine, even though Its sad I love that she is only mine.

I'll protect her and love her, and always be there. I will do anything for her and clean up her tears. Through the years that will come she will never be alone, and through the years that will pass I will show her just how strong I am as a mom.

Though it has not been a day this year that I'v had a good nights sleep, that's not the reason why I weep. I cry for the times I am to weak to lift you up, I cry for the times my body just stops.

Today I fell a tear for the year that will come, for all the memories we will have and for the little one that is my new home.

This is my 2016 in review, in both good and bad. It's been hard and it's been sweet, it's been funny and it's been sad and there is no Facebook video that can show you the fucking year that we have had.

Happy New Year!

#nyttår #newyear #2016 #mammablogg #babyblogger

The three little friends

Once upon a time, there were three little friends. Though they were different in both size and shape, without each other they couldn`t escape. The family of the friends thought nothing of them, so they became the family none of them ever had.
The first of the friends was Eli the elephant, a beauty among their pack but expelled because of what she lacked. Eli was born with a sable so small; it could be used for nothing at all. Even though she was friendly and fierce as few, here family found it awkward that there was nothing about her they could do. At the age of five they left her in the woods, they could no longer carry the shame of her looks. At first, she was lonely and at first she was afraid. No family beside her and no one to guide her. As the days turned dark and the nights went by, Eli though no one would want her because of the shame. Little did she know that not that far away, someone where in the same situation about to be blamed.

The second of the friends was one a bit smaller, Fredric the frog with an ego that made him seem taller. He was better than all to jump around, sometimes he would jump so high it almost looked like he could fly. Fredric was a different frog from the rest; he didn`t think like the others and was bullied on by his brothers. Fredric didn`t like the water and he could not swim, no matter how hard they pushed him, he could never win. His dreams was diverse and away from the water. He preferred to be on land where he could continue to be dry. In Secret, he was wishing to be up on the sky.
One day in the summer, his brothers had enough. They pushed him in the water and left him there to get stuffed. In that unholy hour, they just left him to be. Fredric was splashing under water and couldn`t even see.

Right at this moment an elephant walked by, through all odds it was Eli and she catched him just in time. Surprised she found a drowning frog, thinking that all frogs can swim. But this little fellow had almost lost his colour and she lifted him up towards the wind. His little body did barely make a move. She gently pressed at his belly and out came all the greasy water from the fjord.

Fredric the frog he huffed and he squinted, he barely got a look at his saviour before he then fainted. Eli the elephant she carried him with her, he was little and slight but he fit perfectly on her sable because he was tiny and light.

As she walked through the woods with her newfound mate, Fredric slowly woke up and was dazzled by his fate. Never once in his life did he ever see kindness like hers; he had learned from his brothers that the weak never would be heard.
It didn`t go long before the two friends grew strong. They would converse and play, almost all day.

It was on the third day that it happened, that the last of the friends would appear. At first, there was a scream and then a sad little voice was all they could hear. The two friends hurried along to find out what was wrong. On a narrow roof in the end of the forest, was a sweet little kitty walking around and around.
Katie the kitty was the third of the friends, she was a cute little kitty but without family and friends. She always got lost on her way and never knew from day to another where she would stay. Her sorrow and shame was her long lost tail. She was born without and therefore never found her way.

Katie didn`t know how she got trapped this high, all she could do was to scream for help towards the sky. All of a sudden, a frog appeared, it was Fredric the frog and this time he wasn`t scared. He was a king on land and knew what to do. Together with Eli he guided the kitty down from the roof.
Katie the kitty landed on an elephants back. She looked up and smiled, amazed to see that Eli also was born without what nature had deprived.

From this day on the three little friends would stay together and all hold hands. No matter what life has given and what it has not, never take for granted the friends that you`ve got.

THE END.

                                                                                                                                                                             A children story by Christine Drage

#childrenstories #novelle #barnefortelling #familie

Christine Drage

Hei og velkommen til min blogg! Jeg er hovedsakelig en mammablogger men skriver også om helse, kosthold og produktene jeg selger. Jeg er en kronisk syk alenemor, som prøver å få hverdagene til å gå rundt. For kontakt eller samarbeid, send email til christinedrage.itworks@gmail.com.

Kontakt meg

christinedrage.itworks@gmail.com

Følg meg og bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits